torsdag 30. september 2010

Japan - som glamrock band

Som lovet kommer et klipp med Japan som glamrock band. De som kun kjenner DS med hans varme, soulfylte stemmer får seg nok et lite sjokk når de hører dette :-). Når det er sagt, låta er full av energi, med kule gitarriff, en mer rockete stemme fra DS og generelt godt driv. Men, langt fra hva Japan utviklet seg til på senere album. 

Melankoliens mester

David Sylvian. Fronfigur i 80-talls bandet Japan. Samarbeidet med en rekke avant garde musikere og gitt ut album spekket med sjelesorg og solnedgang til direkte gitaronani. Visste du forresten at Japan startet som et glamrock band? Jeg legger ut link senere til nettopp det. 

Her har du derimot en av de flotteste melodiene jeg vet om. DS samarbeider her med Robert Fripp, gitarist ekstraordinaire og begge mestrene maler på med stemning og melankoli med tykke strøk. Hør og nyt.

onsdag 29. september 2010

Hendrix på bass?

Bootsy kjører space bassen sin gjennom en haug med pedaler og kommer ut med nærmest syregitar lyd. Har nok gått en del syre gjennom blodårene der også :-)
Hadde Jimi Hendrix spilt bass i stedet for gitar regner jeg med at det hadde vært noe i denne banen. Klippet er for øvrig bare en liten del av en laaaaaaaaaaaang, rolig låt (selv om soloen ikke er spesielt rolig).



Floorburners

Noen låter er bare "floorburners". En av de nyere jeg har sansen for (som for så vidt hermer etter 70-talls disko) er remixen av Justin Timberlake's låt "Rock Your Body (Oakenfold remix)". Svinger bra med en fet beat i bunnen.




tirsdag 28. september 2010

Funk

Jeg er nødt til å ha med en del om FUNK hvis jeg skal dele min musikk. Funk er musikk jeg aldri blir lei. Funk er sex, svette, rytme, hjerte og svingende hofter, selve universets musikk :-).
For å forklare hva funk er, har jeg lånt et klipp med Bootsy Collins - "the funkiest grandpa alive". Han startet å spille i bandet til James Brown som 19-åring og ble "flaskematet" rå, usensurert funk av JB. Bare hør på klippet hvor han forklarer hva "on the one" er for noe. Mannen ER funk!




Ryuichi Sakamoto

Japans fremste musiker. Tidligere medlem av Yellow Magic Orchestra (Japansk synthpop band populære på begynnelsen av 80-tallet) samt høyskoleeksamen innen musikk og komposisjon. Spiller keyboard og piano. Har også en fortid som skuespiller (f.eks. den homofile japanske leirsjefen i Merry Christmas Mr. Lawrence). Jobbet med et utall musikere både innen mainstream og mer avantgarde retninger (Iggy Pop, Thomas Dolby, David Sylvian, David Byrne for å nevne noen få). Musikken hans er alltid spennende og du vet aldri helt hva du får før du hører. Har også levert musikk til flere filmer, blant annet nevnte Marry Christmas Mr. Lawrence, Den Siste Keiser og Little Buddha.



onsdag 22. september 2010

Musikk jeg har hørt

Siden jeg hører på rimelig mye forskjellig musikk kommer jeg til å foreslå en del forskjellige melodier og artister jeg lytter til, som gir meg noe, en "feeling", en god melodi, betydningsfulle tekster osv...

Du er selvfølgelig velkommen til å kommentere så mye du vil.

Først ut er litt silkemyk soul fra den tidligere uteliggeren og narkoduden "Kem" (nei, han er ikke nordlending). I august kom hans etterlengtede tredje album, "Intimacy". Musikken ligger nå ennå nærmere Al Jarreau enn tidligere. Kem har brukt evigheter på å ferdigstille albumet og har tydeligvis vært svært opptatt av å få det så "perfekt" som mulig. Resultatet er overbevisende soul-låter, men jeg savner litt "sexyness" som han hadde i bøtter og spann på forrige album. Dette blir litt vel trygt.


Her er et par smakebiter:

http://www.youtube.com/watch?v=wia7U8mz4E0

http://www.youtube.com/watch?v=DydohFSbw6s





Over til en diametralt annen sjanger, progressiv metal, her i form av Porcupine Tree. Et forholdsvis nytt bekjentskap for meg, men fikk litt tenning når jeg fant ut at Richard Barbieri, keyboardisten i Japan, er medlem her. De har noen absolutt herlige, stemningsfylte melodier (har ikke helt fått foten for metallbiten ennå) som kryper under huden din og blir der.

Et par smakebiter:


http://www.youtube.com/watch?v=OWSqT1B4qRQ





For ikke å diskriminere mot dyktige kvinner i musikkbransjen presenterer jeg Jill Scott. Poet og musiker med innbydende stemme, fine melodier som blander jazz og r&b samt gode tekster. Blir, ifølge Wikipedia, ofte sammenlignet med Minnie Ripperton og Deniece Williams. Ikke de værste å bli sammenlignet med. Hun har gitt ut tre studioalbum og jobber for tiden med å ferdigstille sitt fjerde album, The Light Of The Sun.


Kos deg med disse:


http://www.youtube.com/watch?v=Qw3Z8Oa7E3Y  (finn frem danseskoene for denne)





23.09.2010:

Så over til et svensk band som dessverre gikk i oppløsning i 2001, men som David Sylvian har re-oppdaget og tatt på seg oppgaven på å gi ut tidligere utgitte skiver på nytt, Thomas Feiner & Anywhen. Melankolsk, en stor dose Nick Cave blandet med en dose David Sylvian i stil. Dette er bare stilfullt og vel verd å investere noen minutter på å høre på.

Her har du et par smakebiter:

http://www.youtube.com/watch?v=WQa6GSIjht4

http://www.youtube.com/watch?v=SEAKYPovggw


Jeg oppdager stadig nye ting. Thomas Feiner viser seg å være god kompis av Matt Johnson, eller The The, som er bandnavnet Johnson har gitt ut musikk under siden starten i slutten av 70-årene. Matt Johnson er nok den musikeren jeg setter høyest av alle. I mine ører, et vaskeekte musikalsk geni. Dessverre gikk han lei musikkbransjen (akkurat som gutta i Talk Talk) og opererer nå mer via sin hjemmeside http://www.thethe.com/ hvor han fra tid til annen gir ut musikk. Har mistet noe av stinget han hadde, men jeg har alltid tid til å låne ham et øre. Gikk fra å skrive, produsere og spille alt selv til å jobbe sammen med folk som Marc Almond, David Johansen, Johnny Marr, Jools Holland, Neneh Cherry, Sinéad O'Conner og Lloyd Cole. Blant de få skivene han har gitt ut er det mange store låter å velge i.

Oppbyggingen av denne sangen er bare.....genial! http://www.youtube.com/watch?v=XoZ0PX1Pp8w
(NB! Spill den så høyt du tør!)

Sang for et brustent hjerte: http://www.youtube.com/watch?v=C_i9BJgbD98
Og for oss som fortsatt har tro: http://www.youtube.com/watch?v=utkuAuCzovw


Dessverre har Sony (grrrrrrrrr) lagt restriksjoner på en god del av videoene på youtube. Ikke lovlige her i landet (dobbelt grrrrrrrrrrrrr!!!)


Søndag 26.9.

Prince kommer til Norge (vel, Bergen i hvert fall). Alle superlativer som kan sies er sagt om denne eminente låtskriveren, produsenten, multi-instrumentalisten, sangeren og musikeren så jeg har ikke mer å tilføye. Men, jeg kan dele min absolutte favoritt Prince låt... Joy in Repetition. Og den må høres live! Her blander Prince jazz, soul og ekte Jimi Hendrix gitarriff. Liveutgaven finner du på albumet "One Night Alone.. The Aftershow". Den viser til fulle hvilken entertainer Prince er, ved at han drar publikum opp og ned som en jojo gjennom hele sangen. Rett og slett magisk! (og det er ikke noen ulempe å ha Larry Graham, mannen som oppfant slap på bass heller)

Linken her er filmet fra et fans ståsted, så lyden er ikke all verden men du kan fortsatt høre hvor rå mannen er:

og her er den med OK lyd, men uten bilde:
http://www.youtube.com/watch?v=XDiRUM_7T1I


Hva med en heavy-ballade? Sevendust med Angel's Son er en av de bedre. Sangen er også veldig ektefølt, da vokalisten mistet lillebroren sin og sangen er dedikert til ham. Melodien har fulgt meg siden den ble gitt ut i 2001. Bandet mistet også et bandmedlem og unnlot i flere år å spille denne melodien, men er nå en hyllest både til nevnte lillebror samt avdøde bandmedlem.

Link finner du her:
http://www.youtube.com/watch?v=jpP0b_CQQi4